«Det går bra», svarer jeg fort og før tårene tar igjen svaret mitt. For det du spør om, er så vanskelig å svare enkelt på.
Hvordan går det med deg?
Noe i meg lurer på om du spør fordi du ser at det, ikke går bra.
Vil du vite, eller bryr du deg egentlig ikke så mye om det. Og hvis jeg sier hvordan det virkelig går og du ikke vil høre det, orker jeg den følelsen av å ha utlevert meg selv?
Formen er ikke bra, den ligger og ulmer under en fasade av noe som holder meg oppe mens
tårene presser på bak hvert ord jeg tar i bruk.
Men de, dette, har egentlig ikke noe med deg å gjøre, egentlig ikke noe med måten du vil møte det jeg sier på eller min reaksjon. De handler bare om meg og dette andre akkurat nå. At jeg kanskje er for dårlig til å være ute i en situasjon der andres svar påvirker meg sånn. For svar kommer alltid.
Folk spør om ting de ikke vil ha svar på og selv om de kanskje burde lære seg å ikke spørre da, så blir jeg uansett stående dette halvsekundet hver gang og undre;
Skal jeg ta sjansen? Bør jeg åpne hjerte, si litt og risikere det som måtte komme.
Likevel handler ikke denne stunden om meg eller noen av de. Den handler kun om henne der ute, som jeg vil se.
Og i det ligger beslutningen min.
«Det går bra», hører jeg meg selv si, mens jeg presser tårene tilbake.
Svaret mitt er utelukkende basert på at i dag har jeg ikke noe ekstra å dele med noen andre.
Likevel kommer hun mot meg, legger hånden på skulderen min, smiler varmt og sier, «det går fint Heidi. Jeg tenker på deg».
Smilet mitt møter en tåre som unnslipper og jeg bøyer hodet for å skjule strømmen av de som følger på.
Må bare videre, tenker jeg. Samtidig som jeg blir så takknemlig over at hun forsto.
Forsto at det var mere selv om hun ikke forstår alt. For det er egentlig alt jeg trenger, ikke at alle forstår alt, bare at man vil forsøke.
Vil møte andre godt på alle dager.
