Jeg kjenner meg så utilstrekkelig.
Fanget i følelsen av «Jeg får ikke nok».
Utilstrekkeligheten, fyller meg på langs og på tvers, og gir øyeblikkene jeg får, en bismak av hva jeg har mistet. Hva jeg mangler.
Jeg ser en kamp med jentene og vil ha alle. Deler en kaffe med en venn og vil ha flere.
Og alt dette med jul, bare trykker på alt jeg vil, men ikke klarer. Den gjør sitt stort vesen av at jeg bare ligger her, og trenger hjelp til å lage til jul.
Og jeg vil ha mer.
Mere tid, flere stunder.
Mer av mitt!
Og mere av vårt!
Jeg klarer så lite liv, at det lille jeg får, bare lar meg sitte igjen her, sulten etter mere. Jeg trenger å stoppe tiden her, før den løper fra meg.
Også klarer jeg ikke det.
Jeg bare forblir i den følelsen, av å aldri strekker til slik jeg vil og engang gjorde.
Og selv om jeg vet jeg gjør mitt beste, og mere enn jeg kanskje bør. Så servere jeg likevel negativ utilstrekkeligheten, på ett sølvfat av mitt eget nederlag.
Hvert gang jeg får noe. Hvert år til denne tid.
Og det er så tullete!!
For når ble målet mitt å klare alt. Er det ikke nok å klare alt jeg kan?
Nok er det kanskje ikke, men hvis alt du kjente som oppnåelig, plutselig en dag ikke ble det. Hvem må da endre? Du eller situasjonen?
Jeg skulle ønske jeg kunne sagt det andre.
Jeg hater å justere livet etter manglende muligheter I meg selv.
Men så vet jeg også at hvis jeg ikke gjør det, så mister jeg det jeg fikk.
Og jeg kan ikke miste det lille jeg har.
Så jeg har tenkt mye på det.
På historien min. På hva jeg vil sitte igjen med når jeg ser tilbake på ett liv, som ble alt annet enn jeg ønsket meg.
Men når vi ser tilbake, og ar tankene vandre over det livet man har levd, hvilke øyeblikk gjør livet ditt rikt. Hvilke legger smilet rundt munnen og danner varmen i hjertet.
Jeg har så mange. Mange jeg har fått som syk. Og mine meningsfulle øyeblikk er fine, varme, fulle av innhold, rørende sterke, og med meg i. Alle sammen. De er ikke fylt med sykdom eller kamper jeg ikke fikk sett.
Alt som sitter igjen av de er gode øyeblikk. Som tilsammen danner perleraden som utgjør Livet mitt.
Og derfor må vi lage øyeblikkene videre. Fordi de gir alt en mening, og lar oss huske på det gode.
De overskygger det tøffe og gir oss ett rikt, Minnerikt liv.
Og jeg skal miste mere,
men jeg skal også få.
