Så blir natt til morgen
Og lyset som våkner i skiftet mellom de to, farger verden på en måte så klar, så komplett og nesten helt magisk. Som om man i dette øyeblikk, er vitne til at en ny verden våkner, eller lages her og akkurat nå.
All uteblitt søvn viskes ut av kroppen og gjør seg ikke lenger gjeldene i denne stund.
Så jeg bare sitter der og ser.
Ser og er midt i mitt eget, mens lyden av mine to som enda holdes under søvnen, ligger som ett bakteppe til dagens symfoni.
Dagen serverer verden blå, klar og mørk og minner meg på at jeg nå, burde tatt en kaffe. Latt den velkjente starten også få smakssette denne stunden. Jeg burde hatt en kamera, sittet her klar og foreviget øyeblikket. Så kunne jeg sett tilbake på lyset og denne nye morgenen som omgir meg.
Jeg skulle vist deg hvordan lyser treffer meg i dette rommet. Hvordan det danser inn fra begge siders vindu og møtes på midten i en herlig harmoni her jeg er.
Og likevel, reiser jeg meg ikke.
Jeg har verken kaffe eller kamera.
Jeg har bare meg, og øyeblikket
Og akkurat det, er også ganske godt. Å bare være og se verden gjennom ens egne øyne.
Ikke gjennom avstanden en linse lager, men kun som ett blinkskudd på ens eget minnekort.
Jeg tror det er viktig, å se sånne stunder helt, å kjenne de virke. Å bare være midt i. Også.
