Alle har ett forhold til sliten.
Også jeg.
Jeg husker de søvnløse netter med ørebarn, helten var i sjøen, og så kom influensa snikende på meg. Da var jeg sliten.
ME..
har ingenting med sliten å gjøre.
For Me, er noe helt annet.
Jeg husker på skolen, en gang av ganske lenge var jeg så forelsket. Og en dag var vi på fjelltur. Jeg hadde klart å holde følge med han hele tiden og der, rett under siste topp, tente han en røyk. Gal, tenkte jeg der jeg selv sto nært mitt eget bristepunkt. Men Jeg kunne jo ikke være dårligere. Men Den røyken, svei, i hele meg.
Og litt sånn er Me.
Som en forelsket røyk under siste fjelltopp som gjør deg svimmel, ør og korttenkt. I tilegg har du influensa i full blomst, så kroppen er helt, helt tom. Men, du, du skal jo ut å løpe maraton. Og der hvor melkesyren er så sterk at den truer med å få beina til å falle av og du krabber i mål, uten pust nok til å egentlig puste, men kun til å pumpe det du måtte ha av O2 rundt. Da er du nesten fremme ved kombinasjon ME.
Hodet lever sitt eget liv, med en nyvunnen migrene og hjernetåke som ligger som en tjukk tåke over deg og skjuler både alder og fokuset du alltid har hatt.
Kroppen har fått ekstra lodd den jobber imot, og de kan ikke tas av slik en hvile virker på en sliten kropp. De er der, hele tiden, i hvert minutt av hver eneste time.
Loddene er heller ikke tilpasset i styrke. De er for tunge, for tunge på En sånn måte som svir i musklene i lange evigheter. Men du, kan ikke skifte på vekten, endre den eller ta av noe. For den, bare er.
Kroppen har glemt hvordan den fungerer, glemt hvordan man går, snakker, rører seg, glemt automatikken sin, automatikken i å bare være. Så den bare brenner bort hele huskelappen og alt du sitter igjen med er prisen, prisen For alt du ikke fikk smake på.
Du trenger søvn, og hvile, men hver gang du våkner, så er det som om kroppen har hatt rølpefest med for mye alkohol, mens du bare lå i sengen og gikk glipp av alt som skjedde
For Du var ikke med. Du er aldri med. Og likevel kjennes Hver morgen ut som dagen etter en fest du mistet kontrollen på.
Det er som om kroppen har glemt å skru av kranen som holder på kreftene dine, så før du fikk dyppet tærne i vannet, er det borte. Å smile, gå, sitte, bare være Slukes av ett sultent dragsug.
Alt man aldri tenkte over,
koster plutselig mere enn man har.
Og når det, kjennes helt håpløst ut, og tar hvert eneste del av ett svunnet mot du har igjen, så kan du ikke gråte, for det koster enda mer..
