«Kafé på en mandag, skal si du nyter livet a», sier hun, og ler lett.
Ehh ja, sier jeg. Uten å si at det er første tur ut på 3 måneder.
«Ja, hvordan går det da?» sier hun, mens hun gransker ansiktet mitt
Hvordan går det, er ikke bare enkelt. Det ligger en hel verden i akkurat det spørsmålet. Det får liksom nye dimensjoner når man blir syk.
Vil hun vite? eller var det høflighet? Er det nysgjerrighet eller genuint.
Det siste skurrer, det er noe med måten hun ser på meg. Så selv om pilen enda står på alvorlig ME, svarer jeg:
Jo, takk, det går fint
«Ok»sier hun spørrende og himler med øyene.
«Men e’kke du syk da?»
Joda, men alt går. Det må jo det.
Jeg kunne sagt at det var tungt, fortalt hvordan Det virkelig går. Men det setter meg i posisjonen til å kunne få en,
«å huff da, men leit med dette været». Også vil jeg angre for at jeg er åpen.
Eller, «Jaja, men det går jo over, du må ikke se så mørkt på det». Og jeg orker ikke forklare at jeg verken ser mørkt på det da eller etterpå. At jeg faktisk ser ganske lyst på ting, men at jeg bare svarer på ett spørsmål.
«Det må være godt å være hjemme da og få betalt. På min jobb er det så hektisk nå at jeg nesten bare løper.»
Dette forbauser meg alltid at noen kan si. Som om livet som syk er en klubb av lunsjer med vin og slaraffenliv liksom.
«Jeg kunne faktisk tenkt meg å slappet av litt selv jeg» fortsetter hun.
Jeg trekker pusten rolig og sier;
Jeg, hadde aldri byttet ut jobb, ikke mot dette, en tur ut i kvartalet. Samt smerter, morfin, Hjemmesykepleie, assistenter, ikke klare noe selv. Det er ikke gøy at andre må pleie deg liksom. Men det er jo meg da, jeg elsker å jobbe, og vil helst klare meg selv.
Hun ser litt fornærmet ut. Som om jeg tråkket henne på tærne ved å svare.
«Men frisk da, kunne du ikke tenke deg å bli det? Jeg kjenner en som sluttet med sukker og ble bra. Hun var også alltid sliten. Jeg synes igrunn alle er det nå jeg. Slitne. Jeg er også ganske sliten faktisk, kanskje jeg å har ME», sier hun og ler.
Jeg synes ikke det er vittig akkurat, så jeg ler ikke. Bare sier jeg prøvd. Jeg sier ikke at jeg ble verre, eller at jeg har prøvd det meste innen kost.
«Du er Sikker på du prøvde bra nok da?» sier hun nølende til at jeg gjorde det.
«Ja, man må jo ville. Kanskje du ikke er motivert nok, at du må vente til du virkelig vil.
Det er jo første bud. Å ville bli bra.»
Jeg har gitt opp litt.
Uansett hva jeg sier så kan jeg ikke si noe rett.
Men jeg tenker at de svarene viser at den andre ikke kjenner meg i det hele tatt.
«Men hyggelig å se deg da, synd dette skulle skje deg» sier hun og gir meg en lett klem.
Måneden etter, så jeg henne igjen, da hilste hun ikke. Selv om vi lever i en liten by der alle kjenner alle, og barna våre er en del av en enda mindre enhet. Så blir jeg like usynlig som jeg kjenner meg.
Og jeg kjenner meg sikker altså, trygg på mye,
Men dette, dette gjør meg så inderlig, ubehagelig usikker.
Det er som om Noen møter, liksom bare tar sikkerheten i deg og fillerister den.
Også har man, allerede, mer enn nok.
Så Vær snill, alltid !
For i hvert møte med andre holder du litt av deres skjebne i dine hender
