På lørdag, var jeg ute.
Ikke ute ute,
men inne, ute.
Jeg var På kamp.
Før,
I starten, når jeg ble syk, kunne jeg ha enkelte timer, enkelte dager hvor jeg var helt god. Plutselig og uten forvarsel var jeg meg selv, for en stund. Jeg trodde alltid det var starten på slutten. Til det gikk over.
Så ble jeg verre, i min iver etter å bli frisk, ble jeg verre av alle forsøkene som hadde motsatt effekt, og de timene, stundene ble helt borte.
Jeg har ikke hatt sånne stunder på flere år, jeg kan ikke huske hvordan det var, å være uten alt dette.
Før denne lørdagen. Plutselig og Som lyn fra klar himmel fikk jeg servert noen timer som meg selv igjen.
Og Det er den beste godteposen jeg kunne fått..
ForJeg operere med to ønskelister
Uansett hvor høyt jeg kan ønske meg noe, så kan det aldri overgå ønske om å bli frisk.
Men På den andre, aller aller høyest på den,
er ønske mitt, denne dagen i dag.
Å se keeper’n min spille, mot dette laget, første kamp og vinne. Alt dette Mens jeg selv sitter på tribunen, godt innpakket i varme lag og fine smil og juble, juble av full hals.
Juble helt til tenåringene blir så flau stolte at de lar oss rope, for de vet vi aldri vil gi oss likevel.
I dag fikk jeg det.
Fikk vært der,
fikk sett henne
og de vant!!!
