Vi pleide å plukke de, som blomster.
Kjempet om å finne de fineste, mest fargerike og putte inn i vår egen bukett.
Det var det vi gjorde da.
Vi Plukket og gikk, sang og pratet mens øynene søkte langs bakke og skogholt.
Vår bukett, min og storesøsters, vokste og vokste, men ikke lillesøsters sin, den ble stadig mindre.
«Hvor er dine da snuppe», sier bustehodet av en storesøster, mens hun liksom setter seg litt på huk ned til den lille.
Den lille kikker opp fra en konsentrert veikant, rynker øyenbrynene og peker på lommen sin.
Som om det var allmenn kunnskap ang oppbevaring.
«Har du puttet de i lommen», sier en lettere sjokkert storesøster. Undringen i stemmen gjør lillesøster brått blir usikker på om hun har valgt rett håndtering.
Og ett øyeblikk der møtes spørsmål og undring, usikkerhet og klokskap over 3 mere år i verden, i blikkene deres.
Jeg ler lett og bare rister på hodet over de to, kråkene,
mine.
«Det går fint.
Du passer godt på de du», sier jeg og rusker henne i de lyse krøllene.
Storesøster reiser seg også og smiler, med omsorg i blikket, til den andre,
«Ja, Det går fint» sier hun, og rusker samstemt i lillesøsters hår hun også.
Vanligvis ville søskenkjærligheten blomstret av en sånn hår ruske handling, men ikke denne turen. Storesøster blunker smilende til meg og tar hånden min.
Og sånn går vi. Vi to hånd i hånd, lillesøster litt foran. Søkende.
Så finner den Lille ett nytt, hun plukker det opp, snur det, Børster av litt jord og putter det i lommen. Vi smiler.
Ut av lommen lyser det i høstens ulike farger og det kan
mere minne om blader i flukt enn en bukett.
Jeg tenker på den miksen av jord, blader, blomster og små skatter som skal vaskes ut av de små lommene..
Men så kikker hun opp på meg, der fra veikanten, akkurat samtidig som solen treffer en liten lett krølle. De blå øyene blinker i skinnet og en liten hånd strekker frem ett brunt vissent eikeblad.
«Oi mamma, se.
Det er det fineste jeg har sett noengang.
Det skal du få»
Sier hun.
Ordene dytter vekk alle tanker om jord, vask og oppgaver og trekker meg tilbake i nuet.
Nuet nå med skog, meg og barna mine.
