Så tar smertene over.
Jeg er, men er likevel ikke tilstede. Jeg hører, men får ikke noe med meg. Og alt jeg vil si, forblir usagt.
Også bare slukes jeg.
Slukes av en kamp i meg selv, og kastes inn i en storm som har brygget seg opp, over lånt tid. Og alt jeg kan gjøre, er å bare vente på at stormen skal stilne. Også håpe at alt forblir det samme, på det andre siden.
Bare jeg forblir meg!!
Jeg blir aldri klar for dette.
Selv om jeg vet at det kommer, glemmer jeg alltid hvor hardt det egentlig er. Eller at rett ved den gode gleden jeg fikk, ligger også dette harde, vonde, tunge etterpå. Det som bare slenger meg inn i en kamp om livet, der jeg kjemper for alt. For hvert minutt, og tiden som går, for krefter, og mine, og livet mitt og meg. Og denne kampen stopper aldri !!
Denne bare er, og varer langt forbi mine egne muligheter. Og den, gjør det så inderlig vondt å være i meg selv.
Det er som om kroppen min er så full av syre, at alt er vondt å røre på. Og jeg vil opp, men tunge lodd bare holder meg nede, så jeg klarer ikke rikke på meg selv. Og mens huden er som ett åpent sår der det verker å være, er de myke, lette klærne, som omhyggelig er plukket ut, blitt etsende avtrykk av detaljer.
Og jeg trenger bare litt luft. Eller noe godt. Eller noen. Egentlig, trenger jeg en klem fra de jeg trenger mest. Men en kjærlig, god berøring bare verker og svir så jeg er fanget i meg selv, helt alene. Og det gjør meg enda mere trist og lei. For alt jeg vil, er å bare være med de som gir meg mest.
Jeg vil bare leve litt i lyset de gir. Og jeg vil bort, og vekk, og opp, og ut. Men så er jeg fanget her.
I en kropp som ikke lengre lystrer meg, og der eneste veien ut, er igjennom ..
Ta vare på deg
Heidi ❤️
……………………………………………….
#tidenimellom #bytidenimellom
