Jeg visste det egentlig,
fra første gang jeg så han, så visste jeg det var noe spesielt.
Vi var ute
Men inne.
Og på tvers av ett rom, fylt med forstyrrelser, så møtte øyene mine hans..
Rundt oss danset mennesker, bevegelser, lyder og musikk. Forstyrrelser. Alt som kunne tatt fokuset bort fra hverandre, men ikke klarte det.
For ett øyeblikk der, var det helt stille.
Og Bare oss to.
Hele livet mitt, hadde jeg savnet en som han. En Som så meg som han gjorde
Og jeg visste det da, at det var noe spesielt.
Jeg kaller han helten, når jeg skriver om han. For det er det han er.
Helten. Vår.
Jeg husker øyene hans da, smilet i de, tryggheten, og jeg ser det nå. Når lillesøster danser, eller tenåringen synger.
Når de viktigste jeg har i dette livet, gjør noe, stort eller lite. Så ser han, det, og de, slik han så meg da. Med fullt fokus og på tvers av alle forstyrrelser.
Og det er kanskje det viktigste helte punktet mitt. En pappa som er der, helt og alltid.
Selv om han jobber borte og mye, så har han alltid tid og ser de.
Det gjør han til helten vår
Det, og Fordi han er den han er.
Den snille, gode, varme, tolvmodig, latterlige, ikke morsomme -men tror det, bestevennen, mannen og pappa som finnes.
Den som alltid lar meg prøve nye mirakelkurer, selv om de innebærer eddik, en finger i glutenfritt brød og hoppe baklengs. Og likevel hjelper meg gjennom Baksiden av solgt frisk på boks.
Fordi Han er Den som støtter, hjelper, kjemper og trøster.
Han er den som alltid tar vare på oss.
Og som da, den første kvelden i vårt første møte,
Holder han fokuset, blikket og tryggheten, på meg, på oss, og i det vi har sammen..
