Blir du flau hvis jeg jubler ?
Jeg spør henne på spørsmålsvis, men før hun rekker å si noe, vet jeg at det ikke vil endre hva jeg gjør uansett.
«Nja, kanskje litt» svarer hun samtidig som min «.. for, det spiller ingen rolle». De to setningen treffer hverandre i en disharmonisk duett mellom oss to.
Men Hun bare ler oss tilbake i harmoni, slik bare hun gjør, når hun skjønner at samme hva hun sier, Så overskygger sjeldenheten over muligheten, den jubelen fra meg, alltid.
Så hun bare smiler og sier,
«Blås i det mamma.
Rop du, rop Alt du vil.
Jeg er bare glad du er med.»
Og da, tenker jeg, at man kan si mye om tenåringer, min er Inget unntak.
Men likevel, denne humørfylte lettere ustabile solstrålen av en keeper og tenåring, hun er faktisk klippen min hun.
Ikke på en sånn måte helten er klippe gjennom å holde meg oppe. Selv om hun også gjør det.
Men klippe, aller mest, bare gjennom å være til, bare være seg.
Det smilet, den gleden, latteren, henne,
alt, dekker til den delen av hvor hardt dette kan bli.
Og Påvirket av det,
og henne,
sitter jeg der, stolt, heldig, lykkelig,
mens jeg jubler,
jubler så høyt jeg kan,
jubler så lenge jeg klarer.
Jubler for keepern min, laget, kampen, tid og for oss.
