Så hvorfor tiden i mellom?
Vel ,Jeg hadde alt jeg ønsket.
Faktisk alt.
Livet mitt smilte, og jeg var flink til å se både meg og mine.
Og så, stoppet det.
En dag, helt plutselig, stoppet alt.
I en, for lang, periode så har jeg mistet min plass, mitt arbeid, mitt sosiale, venner, tid, alt jeg kjente og Jeg er blitt usynlig.
Jeg har vært her en stund og imens jeg kjemper for å komme tilbake, så går tiden.
Jeg lever i tiden i mellom..
I mellom den jeg var, er og skal bli
I mellom det jeg ønsker, det jeg kjemper for, og må holde igjen på.
Livet her, i mellom, er av og til, litt for tøft, men nettopp derfor så må jeg også finne det lille som gjør at det går å holde ut. For sannheten er, at selv om ikke hver dag er god, så er det noe godt. Vi må bare stoppe, og se det.
De første årene jeg var syk, var jeg helt sengeliggende, jeg klarte kanskje ett minutt med barna, hvis de ikke snakket eller rørte meg. Og jeg gråt, gråt over hva jeg mistet. De var jo alt jeg noensinne ønsket meg.
Mannen min, helten, reddet oss. Reddet meg. Han hjalp meg opp, med medisiner, vask, klær, han hjalp meg med alt. Og mens jeg gråt, så holdt han fortet. Han tok Livet vårt videre. Alene.
Så snudde jeg. Bestemte meg for at nok er nok. Hvis jeg fikk 1 minutt, så måtte jeg nyte akkurat det.
Og der, i det håpløse lille minuttet, ble min hverdagsmagi født.
Tårer ble smil. Øyeblikk ett liv.
For Det er så mye magisk i det helt enkle og midt i mellom.
Som en god klem, fine ord og varme tanker.
I detaljer, en lekker kaffekopp og lune tepper.
I drømmer, reiser, minner og hjelp som ser.
Og i folka, hverdagsmagien er i folka du har..
Barna mine, helten min, og englene rundt.
Jeg må bare stoppe, trekke pusten dypt, og minne meg på, å se den.
