Dere møtes her. Hver uke.
For egentlig er dere sammen om dette, og samlet rundt noe som skulle samlet dere alle. Men på utsiden av alt,
sitter likevel du.
Og du er alene, men ikke ensom.
For du prøver fremdeles.
Hver gang dere møtes, så smiler du litt, eller vinker du lett. Du prater det du kan, og er alt du klarer. Mens du stille håper at litt av alt kan nå noen der, eller dette sammen. Og kanskje, kan dette felleskapet snart kjennes litt mere felles ut.
Men selv om dette skulle vært ett sammen der alle var med, så er det ikke det.
For det er allerede laget en egen liten gjeng inni gjengen. Og i den har ikke alle plass.
Det er nesten som om resten ikke trengs, eller sammen ikke gjelder for alle. Og du trengs ikke!!
Det gjør noe med deg.
Over tid blir du stillere, og litt mindre enn du var. Og disse møtene, blir en gruff i en dag å komme igjennom. For styrken av deres sammen, liksom understreker ditt såre alene.
Men de, ser ikke engang den «stillere deg». De bare fortsetter å møte deg med hevede bryn, eller himlende blikk, før de lar fokuset gli tilbake i egne rekker. Og der klynger de seg enda litt tettere sammen, mens de snakker om alt de skal, og vil, eller skulle gjort.
Helt uvitende om at dette «veldige med», ødelegger ett felleskap ment for alle.
De glemmer at litt, ville gjort en kjempe stor forskjell. Og at smuler hadde vært nok for deg.
De ser ikke.
Eller kanskje de bare ikke vil se.
For overalt møter barn, og ungdom, foreldre, og voksne sånne klikker, i ett lag, eller klasse, gruppe, jobb eller mer, som aktivt luker ut noen der flere hører med.
Og det må vi ta ansvar for.
Hvis vi er med, eller mange,
kan vi ofte se en til.
Og først når vi inkluderer alle som skal med, blir gruppa god nok. Først da kan vi snakke om ett raust miljø, eller god moral.
Først da føles sammen som ett felleskap.
@tidenimellom
#forglemmegei
#inkludering #skolestart
