Dette, er lenge siden.
Lenge siden bare meg var her, uten bakteppe av lyder som hører huset til.
Men nå, er det bare det. Meg. Helt alene.
Før likte jeg ikke å være alene, men nå, elsker jeg det. Elsker det sånn at jeg nesten angrer på at jeg var redd for det før.
Jeg elsker stillheten og roen, tiden til å bare høre egne tanker og drømme meg bort.
Og akkurat nå, etter 8 uker med alle hjemme, så er ro, stillhet og bare meg, litt ekstra godt.
Ferie er også godt. Tid med jentene og helten og en pause fra rutiner og alt man må og skal.
Men ferie er også pause i god struktur. Balansen glipper litt mellom fingrene mine, i alt jeg vil og ønsker og når den glipper blir også alt litt mere ustabilt.
Man vil så mye, ønsker alt, bør noe men gjør likevel mere enn man kanksje skulle.
For man kan jo gjøre litt ekstra.
Man kan gå over grenser.
Men utenfor egne grenser, er også alt litt mere skjørt. Litt mere vaklende ustabilt og usikkert.
Så derfor bare er jeg litt, nå og i dag.
Kjenner jeg er meg, i dette helt stille og alene.
