Og så, uten forvarsel eller kanskje med.
Så bare stopper det
Helt opp
Som om kroppen bare sakte men sikkert skrur seg av og legger meg i en dvale jeg ikke kan unnslippe.
Plutselig reduseres dagene til noe slørete og smått, som om jeg er der, men likevel ikke.
Og jeg prøver, alt jeg bare kan, å holde meg fast, klare det jeg klarer, men plutselig klarer jeg det ikke lengre. Plutselig er alt blankt og oppskriften på alt jeg kunne bare viskes bort i en utydelighet jeg ikke klarer å oppfatte.
Gjennom ett slør av søvn ser jeg ikke noe helhet lengre, bare små snutter av for lite.
Jeg klarer ikke holde ordene lengre, tråden, øyene, og plutselig er det som om hvert våkne uendelige minutt
Koster alt.
Alt opphører, alt stopper.
Det blir bedre sier den indre fornuften til meg, og jeg vet det. Jeg vet og burde vite det også, men likevel, akkurat nå, her, så kjennes det som bedre aldri vil komme.
Det er Som om jeg sitter midt i stormens stille kjerne, låst i dette og bare ser alt kollapser.
Som om jeg er støpt fast, der, og ikke kan komme noen vei, noen sinne.
Jeg skal aldri slippe unna. Dette.
Og så hører jeg de
Lyset fra utsiden treffer de begge i ryggen slik at det stråler rundt de.
Hadde jeg ikke visst jeg var våken så ville jeg trodd det var to engler som sto der i drømmende mine.
Og de er nesten det da,
For da, mens jeg sitter der, midt inni stormens håpløs kjerne og ikke klarer å unnslippe, så løfter de meg opp.
Vekk.
Tar bort alt som kan tas bort.
Også, bare overtar de.
Hus, barn, mat og alt.
Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg, akkurat da, uten de.
