Det slår meg i det vi møter blikk, hvor utrolig flott hun er. Og ikke bare er, sånn av utseende nydelig, men selve hun liksom.
Hun lyser av en sånn ydmyk godhet og bare møter meg med en varm og raus undertone i alt hun sier. Som om hele henne er en lun klem som varmer dagen opp.
Vi sier noen korte ord, for vi er begge på vei, men jeg rekker likevel å tenke at jeg skal si akkurat det til henne.
Så går hun.
Før jeg rekker det.
Før jeg sier noe og alt forblir med tanken og drukner i dagen.
Neste gang, tenker jeg, og håper det blir såpass nærme at jeg husker det.
Og likevel, hadde det vært så lett der og da.
Å si det jeg ville si, når jeg kunne og kanskje vi oftere skulle være gode på å gjøre akkurat det.
For vi stresser så ofte fra her til der, stopper lite og kjenner på så mye. Alle sammen. Og kanskje sånne enkeltheter av gode ord var akkurat det den andre trengte med på sin vei. Kanskje er det akkurat det som snudde den dagen eller bare stoppet den litt.
Og hvis du har noe fint å si,
Hvorfor ikke bare si det.
