Så tar smertene over.
Jeg er her, men synes ikke.
Hører alt, men får ikke med meg noe.
Vil si noe, men lyden forblir noe usagt.
Og jeg bare slukes.
Slukes av en kamp inni meg selv, en storm som har brygget seg opp i kraft, over lånt tid. Og alt jeg kan gjøre nå, er bare å vente på at stormen skal stilne. Vente og håpe at alt på andre siden forblir det samme.
At jeg forblir meg.
Jeg blir aldri klar for dette. Selv om jeg vet det kommer, glemmer jeg alltid hvor hardt det.
Når alt stopper.
Der, rett ved gleden jeg fikk, når noe napper tak i beina mine og slenger meg ubalansert inn i en kamp om livet. En kamp som ikke stopper etter siste runde, men som bare fortsetter og varer langt forbi muligheter, evner og håp.
Og jeg kjemper, kjemper mot minuttene som tikker på nedsatt tid, mot kreftene, smertene, mot meg. Kjemper om og la alt gå forbi. Ikke la det sluke motet eller meg.
Men det lytter ikke, istedenfor bare farer det opp til overflaten og står der å uler til jeg hører.
Til jeg slukøret bare må høre etter.
Huden er vond og ha på, som ett åpent sår der det er vondt å være meg. Som ett brannsår som ulmer uendelig og lar de letteste plagg bli omgjordt til etsende avtrykk av slitsomme detaljer. En kjærlig berøring er blitt en motstander utstyrt med kniver som stikker meg ned til grunnen. Og inntrykkene etter de avtrykkene gjør meg alltid så svimlende trist og ør. At det fineste gjør meg så vondt, vil jeg bare riste vekk.
Puste, være og ikke kjenne etter.
Jeg har lyst å løpe ut til de, løpe ut å ta verden, men jeg har glemt hvordan man beveger seg.
Bevegelsene viskes ut i takt med at syre fyller meg til randen. Stiv syre som fester hele meg fast og bare drar meg ned til grunnen.
Og jeg prøver, prøver alt jeg kan og røre på bein, ermer, bare fingrene for å få litt feste på vei opp, men de lyder meg ikke.
Min egen kropp svikter.
Som om ett lodd, i meg, spiller på lag med en omverden av smertefulle inntrykk, mot meg.
Jeg vil bare rømme men kroppen er mitt fengsel og stormen er eneste vei igjennom.
