Så stopper tiden.
I en liten brøk av ett øyeblikk og midt i latteren som har ligget som ett lunt teppe over hele kvelden, der stopper alt litt opp.
Stopper deg med en følelse av og bare være helt tilstede i noe så rett.
Det er som om du tar ett mentalt steg tilbake og ser alt utenifra men likevel er mere med, enn noengang før. Og latteren, smilene og menneskene treffer deg sånn at du blir ekstra bevisst på alt der du sitter, fordi her og nå og dette bare er så fint.
Jeg har skrevet om tidenimellom før.
Om hvor viktig det er for meg og lage gode øyeblikk i det som er og alt jeg venter på, og jeg er jo ikke alene om det.
Alle trenger stunder med pust og pause og Vi, må sette av tiden til det.
Tid til å stoppe når de kommer, nyte når de er der, kjenne etter hva vi har og bare være da.
Spesielt om vi stresser igjennom dagene eller har altfor mye. For det er der, i de øyeblikkene vi stopper og får helt kontakt med oss selv. Det er der vi kjenner på hvem vi virkelig er, vil være og alt det vi har. Og selv om ikke det endrer noe av alt på utsiden, så lar det oss likevel stoppe litt i det fine her og nå.
Som om tiden gav deg ett øyeblikk av tidenimellom.
Bruk gjerne #min_tidenimellom
hvis du vil dele dine øyeblikk med meg.
