Du kunne nesten hørt den,
hørt den lyden av luften som blir borte med ett poff.
Med det er ingen hørbar lyd.
Den bare kjennes.
Kjennes som en sånn gjallende understrek under en uthulet, tommere versjon av deg selv,
når noe har krevet alt du har å gi.
Du orker ikke tenke tanken på om du rakk det du skulle og gjorde det du burde, for du har allerede gjort alt du gjorde.
Alt.
du bygget opp og hentet inn, hver eneste smule og pust du lagret opp i forkant, bare renner ut og forsvinner ned i ett sultent dragsug, som tar for seg, av deg.
Helt til alt er tomt.
Du blir blank og glemmer tanker, ord og innholdet i alt du tenkte du skulle, burde, ville si og gjøre. Du glemmer hvordan du er og skal fungere. Og en liten stund,
lander ingenting på noenting.
Og likevel er du også litt lettet forbi.
For du klarte det du trengte. Selv om du ikke vet mer om hva som vil skje, eller sitter stødigere enn du gjorde. Så lander du likevel,
trygt i troen på at du har gjort alt du kunne.
For det du måtte, er omme,
og det som kommer får komme.
Heidi
@tidenimellom
