Jeg blir fort rørt,
Rørt av folk, handlinger og godhet.
Jeg tror kanskje ingeting rører meg mere enn akkurat det. Folk, deres handlinger og godhet. For folk, betyr så utrolig mye.
Det har de alltid gjort, men Kanskje spesielt nå, når verden er litt mere grå enn jeg hadde ønsket.
Jeg liker ikke så godt grå.
Ikke når vi snakker om livet hvertfall.
Jeg trives best der sikten er klar og helst blå, med en dæsj solskinn.
Og ikke midt i regnet.
Selv, om de sier livet handler mest om det, å lære seg Å danse midt i regnet. Så kan de vel ta litt pause mellom sangene vel.
Kan det virkelig være nødvendig å kjøre spillelista på repeat hele freaking tiden liksom..
Jeg blir sliten, sliten av å danse , sliten av regn.
Men jeg faller ikke. Aldri.
Uansett hvor grått det blir eller hardt det regner, så Faller jeg ikke.
For jeg er ikke alene i regnet.
Selv om Jeg danser til musikk jeg ikke liker, i altfor vått regn og det kan kjennes alene ut, så er jeg ikke det.
Og det betyr aller mest.
Å ikke være alene.
Kanskje mere enn en dæsj solskinn på en klar blå dag.
Kanskje, helt sikkert.
Jeg er heldig sånn. At jeg har det. Og det rører meg, veldig, skikkelig og dypt.
Folk, deres handlinger og godhet, rører meg aller aller mest..
