Jeg liker ikke hjelpemidler.
Liker de ikke i det hele tatt!!
For de rører ved noe i selvstendigheten min, som bare får alt i meg til å hyle; «Nei!!! Du skal klare selv. Og du krabber heller Heidi, enn å lene deg til hjelp for å gå, eller stå, eller være litt lettere.»
Som om det å få litt hjelp er å gi opp.
Eller betyr at jeg mister målet mitt av synet.
Så jeg holder igjen der jeg klarer. Mere enn jeg skal, og lengre enn jeg burde. Fordi tanken på mer, bare sluker meg hel. Og istedenfor å lære meg å svelge noen kameler litt lettere, bare lar jeg være å lytte.
Akkurat sånn jeg er ekstra god på.
Også dytter jeg heller forbi egne grenser, i min aktive søken på å klare mer, og få flere skritt.
Målet mitt er å gå 1 mil.
Og jeg er ikke helt der enda!!
Men på 2,5 år har jeg klart å komme meg 20 skritt lengre.
Til 35 totalt.
35 skritt, der går min magiske grense, for å ikke falle i form. Og jøss, 35 skritt er mye, og absolutt bedre enn de jeg hadde før. Men vet du hvor vanskelig det er å bare gå 35 forbanna korte skritt, når jeg aller helst vil løpe forbi de alle.
Eller å alltid måtte holde igjen
Eller å vite at hver gang jeg ikke holdt igjen. Så må jeg tåle det som kommer, fordi jeg valgte mere selv?!!
Og jeg tåler det.
Men det er likevel vondt å leve på lånt tid.
Også fortsetter jo bare tiden å gå. Og selv om jeg er, er jeg ikke like mye lengre. Fordi jeg klarer ikke det jeg klarte før, når alt går med til å sanke nye skritt. Så enda mere må siles ut, og velges, og gjøres kortere enn kortest mulig. For at ikke etterpå skal bli for ille. Og likevel blir etterpå ille. Fordi det lille var for mye.
Slukøret, innser jeg at dette ikke går.
At jeg må si ja, selv om jeg egentlig ikke vil. Fordi litt hjelp, kan hjelpe meg å nå litt lengre. Og jeg trenger hjelp, til mine egne bein kan bære meg.
Så jeg håper. Jeg håper denne vil gi meg mer.
Selv om den akkurat nå sluker meg helt, og stikker seg frem. Selv om alle ser denne, før de ser meg. Og den tar plass, og tid og mere av meg enn jeg klarer å svelge, eller får forsont meg med.
For jeg må starte ett sted.
Og tiden min er nå.
………..?……….
@tidenimellom
#myworldwritten NY elektrisk rullestol
