Så,
blir det helt stille
og bare meg.
Bare meg,
roper jeg lydløst ut mot ett ekko som ikke gjentar.
Ikke gjentar,
men som likevel klarer å møte meg med ett høylytt ekko av seg selv.
Det er som om den har alliert seg med en nyvunnen ensomhet, som omgir meg, og pakker meg inn i en helt overveldende gjenklang av en sår og total stillhet.
Jeg lengter hit, når lydene er mange.
Her til det helt stille, der jeg kan høre tankene og bare være meg.
Men nå, når det kun er meg og dette.
Så lengter jeg bare etter lydene.
Som om ingenting liksom blir bra nok
Ikke MEG nok.
Jeg vil hit når jeg er der.
Og der når jeg er her.
Men sannheten er, at denne stillheten kveler meg litt.
Den minner meg på at jeg må være igjen.
Ikke kan være med,
men må hvile.
Hvile igjen, og igjen og igjen, alltid.
Jeg lukker øyene og ser de for meg.
Jeg skulle ønske jeg gikk der ved siden av de. Vandrende sammen og med i en hverdag som nå er helt uoppnåelig.
Jeg skulle strekt ut armene og bli møtt av to lune hender, ferdig oppvarmet av vårsolen.
Så ville jeg snudd meg mot de, bare for å se de fine solskinnssmilene, som de alltid gjemmer i munnviken.
For de er som solskinn, de to, jentene mine. Som solskinn i min hver eneste dag.
Og nå, som det er overskyet og grått her, grått med utsikter til uendelig mengder regn. Og sånn grått som bare den typen solskinn de innehar hjelper mot.
Så kan jeg ikke være med.
Så er jeg bare her,
som bare meg, uten de.
Fanget i en sånn sår men nødvendig stillhet på livets aller minste gir.
Og det blir sikkert bra.
Det gjør sikkert godt.
Alle trenger jo det.
ME trenger jo det.
Det blir godt, når jeg bare får svelget litt..
