Så blir det stille..
Stille, stille hverdag igjen.
Og ferien som akkurat startet,
den lange, litt uendelige ferien vi møtte i juni en gang, er helt over.
Tiden nå er alltid litt tung. Tung, men god, trist men lettere. Den er ett lite hav av følelser. Der høst og oppstart, alltid minner meg på at jeg ikke er en del av det som var, nå heller. For der andre flyr ut, har jeg mellomlandet her. På ett stopp som bare drar seg ut, og breier seg til, over tid. Og nok en start, må jeg stoppe her.
Samtidig vet jeg at det, der ute, er forbi min rekkevidde. Dette, er mere jobb enn jeg klarer nå. Og det gjør også denne tiden god. God, fordi den gjør godt. Fordi sykdom ikke tar ferie, eller pause eller fri. Du bare låner tid, fra en kreditt du ikke har, som alltid krever tilbake sitt, med renter.
Og de rentene, kommer nå. Med tung tilbakebetaling for mangelfull rutiner, og uvettige grenseoverganger.
De kommer alltid.
Selv om jeg lever fullt, når jeg lever helt, og ikke lar tanken på de, dra alt jeg klarte, ned. Så klarer de likevel det nå.
Nå, når jeg sitter her og skulle ønske jeg var en del av en lettere hverdag igjen. Når jeg savner folka, livet og jobben jeg elsker.
Da er det tungt, at jeg er utenfor. At jeg ikke er en del.
Det er lov å kjenne på håpløsheten.
Lov å kjenne at du ikke liker det som er og at du ønsker deg mere. Jeg gjør det.
Jeg føler utilstrekkeligheten her, fyller meg opp, fordi den trykker på alt jeg ikke får til. Og så skjuler den alt jeg har fått til. Og det må jeg minne meg selv på.
Spesielt nå.
For jeg vet at kampen hit, har gitt meg i dag. Den har gitt meg denne stunden oppe, og gav meg en morgen med jentene mine.
Og det er mere enn jeg fikk før.
#tidenimellom
#hverdag
