Jeg elsker at vi lever i ett land,
det vi kan si det vi mener.
Vi kan tenke, og føle og snakke fritt. Og ulike meninger, om ulike ting, gjør at vi tenker oss litt mere om. Fordi vi da ser, og får en sak belyst fra ulike vinkler. Og det er en viktig ting. Alt kan ses på flere måter.
Men,
selv om vi kan si det meste,
betyr ikke det at vi skal si alt.
For vi har langt igjen, før vårt felleskap, er like lett å leve i for alle. Og i det kampen, har vi ett ansvar.
Hvis vi ønsker ett milljø, der folk kan si det de trenger og få være den de vil. Så må vi lytte, se andre og la meninger bli hørt. Og ikke alltid kan vi enes. Mange mener mye rart. Men det er en ting å ha en mening,
og en uting å slakte andre, for å ha en annen.
Og vi må klare det kunststykke å skille de to.
Saken fra personen. For en sak, kan alltid løftes opp.
En person, skal ikke tråkkes ned.
Og likevel skjer det, altfor ofte.
Med hånden på den rette moral, er det liksom greit å gå over grensen, fra å løfte noe saklig opp, til å lynsje en annen helt totalt.
Uten å innse, at det stilner flere stemmer. For hvem vil våge å mene noe, når angrep skjer, på selve deg.
Men
vi kan ikke kreve respekt for våre meninger, og så behandle andre respektløst.
Vi skal ikke snakke om raushet og moral, og så umoralsk og fordomsfullt, henge ut en enkelt person.
Og vi kan ikke snakke om hvordan vi påvirker hverandre, og så selv være en som tråkker andre ned.
Og jeg sier vi,
for all endring starter her, i oss.
Og den starter når vi selv, ser hva vi kan gjøre.
Ikke hva alle andre burde gjort.
#tidenimellom
