Jeg har vært så sikker, hele tiden.
Helt overbevist på at det snart er over,
snart
i morgen
hver kveld
Hver kveld, legger jeg meg i håpet,
håpet om å våkne som meg selv igjen.
Så våkner jeg,
hver morgen,
rører meg, og kjenner at det er nok en dag, uten meg, med dette.
Dette uholdbare, ubrukelig utilstrekkelige dette.
Jeg kjenner jeg stritter imot mens jeg serverer meg selv en god dose nederlag, hver morgen. Drikker den med kaffen, svart, men den gir meg ingen koffein sjokk tilbake, bare ingenting. Ingenting nytt eller gammelt. Bare en gryende dag, som viser meg hva jeg, ikke har.
Jeg ville så mye, så for meg så mye, der jeg var i livet,
I Hverdagen
Som mamma, kone,
I Jobben
Tilværelsen min
Alt, De var noe helt annet, enn dette.
Og Jeg klarer ikke helt forstå, når det er så lite, så annerledes og fjernt fra hva jeg så for meg og vil, at det noengang kan bli bra, sånn her.
At dette livet noengang kan bli nok.
Så jeg holder fast, på i morgen.
Dager blir til kveld, og kvelder til morgen.
Jeg legger jeg meg likt, og står opp likt.
Men Det er vondt, vondt å håpe så mye hver dag, vondt å skuffes hver gang jeg våkner.
Hver morgen spiser litt av meg. Spiser på en allerede utolvmodig meg. Og Sorgen over hva som, ikke er, eller, ikke kom, tærer på meg og på håpet mitt.
Jeg trenger å bli bedre, men
Jeg Trenger å stoppe litt.
Jeg Trenger å skifte fokus.
Kanskje jeg trenger å gi håpet litt lengre tråd så det holder seg nært, men ikke ligger oppå meg å trykker pusten ut av meg..
Kanskje gi det en tråd som holder til Ett par dager, neste uke, neste måned.. For Det er jo nært det også.
416 uker er allerede borte, neste uke er nesten fremme..
