Og der, rett på utsiden, der er du.
Du som aldri når helt opp eller helt inn.
Du som bare er nesten med, men egentlig ikke. Du er helt synlig, men sees likevel ikke.
Og du kjenner det, føler det, bare vet det. Vet du aldri kan nå helt inn dit andre er. For det er akkurat som om du er en mindre versjon av deg selv, og en slags brikke som kanskje skal, eller bare brukes ved behov. Og selv om du ikke vil være en mindre versjon av deg, eller en brikke i det som er ditt eget liv, så håper du likevel noen vil bruke deg, bare for at du kan synes litt.
Bare fordi, litt sammen, er mye bedre enn helt alene.
Så derfor bare er du der, med, men på utsiden, midt i andres liv av sammen, men i ditt eget bare helt alene. Sånn helt helt alene, i alt.
Jeg tror vi alle kan være flinkere på det.
Å huske på de som er på utsiden.
De som er syke, eller alene.
De som ikke har noen, og ikke ser noen.
Av og til, er det noen rett utenfor vår egen vennegjeng, og noen ganger midt oppi.
Og det er vondt å være ensom. Vondt å være alene i en verden som er så mye sammen.
Og kanskje vi kunne gjort det lettere, om vi bare åpnet for flere.
