Når jeg ble syk,
trodde jeg alle jeg hadde ville forsvinne fra det livet jeg kjente. For er det ikke det alle sier; Når livet rammer så vet du hvem du har.
Og hvem ville vel ha meg?! Når ikke jeg hadde noe å gi til noen lengre. Når alt jeg klarte, var å holde mitt eget hodet over vann.
Noen mistet jeg. Selvsagt. Sykdom kan være ubehagelig å forholde seg til, så ikke alle klarer det. Men det er vondt likevel. Å miste mere, når du mister så mye allerede.
Men jeg mistet ikke alle.
For når alt var på det mørkeste. Når jeg lå hele døgnet, og dagene både kom og gled forbi helt uten tid. Så kom det også flere til.
Folk jeg trodde bare var bekjente, ble nære, og kjære og den tryggheten som støttet dagene opp. Og flere av de jeg håpet jeg hadde, bare satt der, i det stille mørket, og visket varsomme samtaler, eller sang meg i søvn.
Så selv om noen nære ble fjerne, ble også andre så nære, at de overskygget litt av det som ebbet ut.
Og de folka, de som sto så støtt oppi alt,
de som var der da, og er der enda,
de betyr så uendelig mye.
Egentlig tror jeg de aldri helt kan vite hvor mye,
men jeg vet at de har endret meg for alltid.
For sykdom er en ensom kamp
Selv om du har folk, er det bare du som kan gå veien og må tåle det du står i. Men det å ha noen å snakke med eller gråte til, det gjør alt.
Derfor er også godhet så viktig for meg.
For tenk så mye litt betyr, og hvor stor forskjell det lille gode delt, kan gjøre.
Jeg var heldig. Jeg hadde noen når jeg trengte det mest, og jeg har noen nå. Og derfor skal jeg gjøre det jeg kan, der jeg klarer. For noen ganger trenger vi bare å dele ut litt varme, og sånn raus godhet som ser andre. Selv når de ikke synes eller har noe å gi tilbake.
Du trenger det du vet du ville gitt selv.
Som ett smil, eller hei, eller varme i ett delt øyeblikk.
Som en sang, på en seng, i ett rom, i ett mørke.
Ta vare, kjære deg..
