Når helten er borte har vi blomster på bordet. Lys også.
Så sitter vi her i stua, meg, barna, alle tre og bare er, oss sammen.
Jeg har hjelp hver dag.
Er det lov å si høyt at jeg synes det er litt tungt å svelge?. Kanskje ikke, men Jeg gjør det likevel. For selv om jeg er takknemlig for å bli tatt vare på og vet jeg er heldig, så liker jeg så innmari godt, å klare meg selv. Å bare kunne være meg helt alene med de to jentene.
En gang, så skal vi det igjen.
Til da, så koser vi oss litt ekstra på sånne kvelder som denne. Kvelder der det bare er oss tre, en lun stemning, kos og kun våre lyder igjen i huset.
Det får meg til å tenke over hvor stille vi tre egentlig er altså?.
Nesten liksom helt musestille.
Også så veldig bråkete det blir når helten kommer hjem fra sjøen.
Altså jeg kan ikke dra tro annet enn at det er Han som må stå for 99% av bråket her i hus.
Rotet også, for nå, ingenting.
