Jeg holder det,
godt,
og fast,
men stille og forsiktig.
Sånn ligger det trygt og nært.
Så det ikke faller bort, for fort.
Men så gjør det det, likevel.
Faller ,
glipper, som en dråpe mellom fingrene mine og forsvinner.
Med det samme det møter overflaten under, forsvinner det i mengden.
For Alene skiller det seg ikke ut,
Alene er det bare ett avtrykk jeg kjenner fra der jeg holdt
det, noe lite, stående alene.
Øyeblikkene kjennes sånn ut. Ofte.
Som dråper, jeg glipper, jeg mister for fort.
Som jeg forsøker å holde på,
Så godt jeg bare kan,
men som slukes i mengden av ingenting.
Og likevel tviholder jeg på de.
De dråpene som faller min vei.
For alene er de bare dråper,
men sammen,
sammen lager de ett helt hav.
