«Kommer du i kveld», sa jeg på vei ut av døra
Døra var til jobben, til barnehagen og avdelingen jeg ledet.
Jeg så henne kun i forbifarten, og det var ikke noe unaturlig, siden vi jobbet på samme sted.
«Gleder meg. Skal jeg ta med noe», sier hun.
«Bare deg» blunker jeg. «Du er mer enn nok.»
Jeg var ferdig på jobb.
Om litt, ville førsteklassingen min runde hjørnet, og fra sine egne tanker ville hun lyse opp når hun så meg. Jeg gleder meg til å se henne. Selv om vi bare hadde vært fra hverandre i dag liksom, en arbeidsdag og skoledag. Så gjorde jeg alltid det. Jeg har aldri hatt mye familie rundt meg, men hun der. Hun var det. Alltid rundt meg.
Hun småløper mot meg, kaster ut noen ord i farten. Om hva som var og hadde vært og skjedd, om dagen sin.
Jeg smiler for meg selv, tenker på henne og i forglemmelsen og egne tanker tar hun tak i meg. «Kom da, Kaisa venter.»
Jeg har tidlig vakt så jeg vet at hun sover da. Jeg elsker det, å hente min minste da, vekke henne fra søvnen og se gleden i øynene.
Og hun er så søt, der hun ligger pakket inn i pleddet til pappan, med den lille hvite baby luen på hodet.
«Hei lille skatte søstra mi», sier førsteklassingen som også kjenner på den samme gleden i den vekkingen og akkurat nå stikker hodet opp mellom meg og vognen.
Den lille, åpner øynene, ser rart på oss, før hun smiler bredt.
«Hei min lille kråke» sier jeg og løfter henne opp. «Åh Du er vel fin du», sier jeg og susser ungen min.
Så gir jeg henne til storesøster som venter og gjentar ordene og den samme sussingen.
«Eh Heidi, du vet det regnet, vanndammer, Kaisa». «Jaja, det går fint. Jeg hiver det på vask hjemme.» Jeg så den posen nede i gangen og vi lo litt av det, jeg og hun store. Hvordan Kaisa bare elsket å Bade i vanndammene i regnvær.
Hjemme lager jeg mat, jentene danser.
Vi har vært på lollo og bearnie hotell før sommeren, så de er hektet.
Sangene og dansen går, igjen og igjen.
Vi svinger oss med stekespader og danser med. Ler og danser, synger og veiver.
Så spiser vi.
Snakker
Leser
Ser Barne-TV
Så er det legge tid
Kaisa min, legger seg alltid fint. Lett.
Den store er det verre med.
Hun har alltid vært vanskelig å legge.
Har så mye å si, gjøre, fortelle.
Så jeg legger meg med henne.
Stryker henne over håret.
Spiller dagen igjen, smiler, tenker og med det, sovner hun.
Dagen er varm. Ferien var over, men varmen henger enda godt i.
Og denne kvelden blir en god en.
En etter en detter de inn. «Detter» er kanskje feil å si på ett knippe mammaer i 30 årene, men likevel ikke. For vi detter litt sammen på fredagskvelder.
Vi Samler oss ute, i sommervarmen. Noen med vin, noen med kaffe, alle midt i praten. Sånn sitter vi hele kvelden, utover natten. Bare prater, ler. Ikke en gang den som sover dårlig, våkner og kommer ut. Hun bare sover og sover som om denne kvelden skal være min kveld.
Jeg husker den kvelden enda.
De vennene.
Mannen som var på vei hjem og ble møtt av de siste restene samtaler, før vi avsluttet.
Å legge meg inntil han. Fortelle om de, jentene våre, dagen, kvelden. Før lyden av en trøtt offshore arbeider fyller rommet med sin lette snorking.
Hvor lykkelig jeg var, akkurat da.
Jeg visste ikke det var siste minnet mitt som frisk.
Jeg visste ikke da, at alt snart skulle endre seg.
Så gjorde det det.
Neste gang jeg var alene, stoppet hele denne verden.
Fra å være der jeg alltid hadde ønsket.
Ble alt plutselig noe helt annet.
Me kom som lyn fra klar himmel en dag i august 2011. Jeg hadde ikke merket annet enn at jeg mistet litt balansen den dagen. Før alt kollapset. Plutselig, helt plutselig, ble jeg avhengig av hjelp til alt.
Det er mye jeg ikke har delt, mye jeg aldri vil dele eller skal si. Noe skal jeg dele når jeg får det nok på avstand.
For År med me har lært meg mye.
Om meg, om utholdenhet, om styrke.
Om menneskers godhet og urett mot folk som trenger hjelp. Om manglende hjelp.
Jeg er av de heldige som har møtt noen rette mennesker, som har fått hjelp, men likevel Så skulle jeg ønske jeg hadde vært spart for noen. Noen som tar så mye. Selv på mitt aller aller svakeste noensinne.
Ett liv med sykdom inneholder veldig mye mere enn noen, noengang vil se.
Det inneholder håp, tro, prøvelser, forsøk, utallige forsøk, desperate forsøk, nederlag, sorg. Usikkerhet.
En ting jeg vet, en ting jeg har lært i dette,
er dette:
Omgi deg med gode mennesker.
Heller få enn flere.
De gode som er gode mot alle, ikke selektivt eller mot noen. De gode man alltid vet hvor man har, som er gode, bare fordi de er, akkurat det..
