Noen folk, er liksom litt mine.
Selv om de ikke er mine i det hele tatt, eller bor hos meg, så er de likevel akkurat det.
For ett sted mellom der alt telte sånn aller mest, der årene går og barna blir større og store, så har de på en måte bare blandet seg inn blant vår latter og prat, i undring, omsorg og lune klemmer.
Og akkurat der, har også tilhørigheten deres funnet sin plass.
Nå er de ikke lengre bare venner av en av oss, med de er liksom blitt helt alle sammen sine.
Det, er noe av det fineste jeg vet.
Når man har sånne venner, eller barn eller ungdom i sin egen lille gjeng, som ikke bare er venner, men så nære at de liksom er blitt
Som ett lite stykke familie.
