Så skjer noe,
som ikke skjer så ofte. Men som skjer akkurat nå, når jeg trengte dette mest.
For tiden, bare gir meg litt lettere tid. Også lager den en sånn lun lite lomme med dype pust som den putter meg oppi.
Og helt ut av det blå, eller kanskje sakte men sikkert i varm og varsom tid, så gis jeg noe jeg har savnet sårt.
Muligheter.
Sånne som lar meg velge litt av dagen min.
Og kanskje
er det akkurat da jeg burde lyttet mest.
Kanskje jeg ikke skulle gjort det jeg skal gjøre.
Fordi jeg vet jeg burde stryke denne sjansen med hårene, varsomt, mens jeg holder igjen og sparer alt. Kanskje vet jeg bedre.
Men kanskje gjør jeg ikke det likevel.
For selv om jeg burde vært klokere av erfaring, så er jeg det ikke. Jeg klarer bare ikke holde igjen, når alt jeg trenger er så inderlig nært, og glipper fort. Når tiden, og hele livet bare løper avsted, mens jeg ligger her og sparer på strå, ørsmå biter.
Og kanskje er det akkurat derfor jeg må
gripe denne muligheten, og bare lage den min,
mens jeg kan.
Og er jeg heldig gir den meg dagen.
Er jeg ikke, ga den meg nå.
@tidenimellom
