Jeg var frisk, så syk..
Hadde all tid den ene dagen, også bare øyeblikk. Og jeg klarte ikke finne en mening.
Jeg sto fast i ett limbo av «vil bare tilbake», og «vil ikke være her». Som om her, kun var blitt ett mellomrom i historien, til jeg ble meg igjen.
Og jeg fikk så altfor lite.
Plutselig klarte jeg ingenting, strakk aldri til, men prøvde alt. For desperat, gikk jeg på med håpet fremst. Og behandlingene sto i kø for å fikse meg.
Om jeg bare ville dette nok, visste alle hva jeg burde gjøre...
Så jeg gjorde det. Alt de sa, og alt de krevde. Alt dette kostet, i jakten på det rette. Og de var så ivrige der i starten, at det kjentes trygt og godt å legge livet litt i deres hender.
Men så kom vi liksom aldri fremover.
Formen bare fortsatte å falle, til alt som engang var, var helt umulig. Til alt ble så alvorlig at hjelp måtte kobles inn.
Også stoppet de ivrige, alternative stemmene.
De ble stille, eller forsvant, eller mente jeg ikke ville nok.
Når alt jeg ville, var tilbake.
Jeg ante ikke at verden kunne være så kynisk, før det. Før jeg var blitt en verdi som skulle brukes opp. Men den verden tok en bit av meg. Den tok fra meg kreftene til å være mamma.
For jeg bare fortsatte å falle, vekk fra alt jeg var og ville. Til livet kun var smuler av tid. Til helten måtte stoppe å jobbe, og bare pleie. Til ukens høydepunkt, var minutter med jentene.
Og jeg gråt.
Jeg gråt tiden full, og gråt det lille bort.
Jeg gråt til jeg innså at tårene tok fra meg øyeblikkene jeg levde for.
Så sakte byttet jeg tårer med tid. Sakte fikk tiden imellom sin skjøre magi.
For tiden i mellom er mitt spillerom.
Det er der jeg lever, og er, og kan være litt meg og med. Og det er ikke noe konstant.
Ikke enda. For det er som en bølge. Stadig i bevegelse, eller alltid i endring. Og likevel er det der jeg stopper og kjenner på hva livet er.
Og jeg skal nyte hvert eneste øyeblikk tiden i mellom gir meg. Nå, og når jeg får all tid tilbake, fordi jeg vet hvordan det er å miste den også
Men tenk, en gang var dette bare en tid i mellom noe annet, nå er tiden ett helt liv..
Fantastisk fortellerevne du har. Føler dette. Treffer direkte. Jeg er frisk og fin og inge å klage over, men hadde en mor som fikk kreft. Hun levde dag for dag, snakket lite over diagnosen fordi hun mente det ikke gjorde henne bedre. Bare mer fokusert på det som var dårlig. Motto, vi tar en dag av gangen. Hun levde i 8 år med den kreften og mente hun hadde hatt et rikt liv. Så uansett er tiden viktig å ta vare på ja, det er tiden og øyeblikkene som er livet 😊 Ønsker deg en fin lørdag
Aller først, så leit å høre. Men også så godt å lese at hun nøt alt hun fikk.
For sykdom er mye, noen dager altfor mye, men det er da man må rette fokuset bort på andre ting. For selv om ikke hver dag er god, er det alltid noe godt i hver eneste dag. Noen ganger er det bare vanskeligere å finne.
Takk, for at du deler med meg.
Heidi