En gang,
i en havneby kalt Ras Tanura, i den persiske gulf, ble Pappan min nesten solgt.
Jeg er glad han ikke ble det, ellers hadde jo ikke jeg vært meg.
Men tenk det a.
16 år seilte han til sjøs. Ned dit, men også alene ut i den store vide verden full av farer.
Han var en liten og lyslugget type da.
Egentlig i stor motsetning til den mannen han er nå, der en ruvende mage er selve symbolet på ett liv som mesterkokk.
Men da, og der i den persiske gulf, var sånne lysluggede små, som han, ganske attraktive.
Så etter å ha blitt skuet av en gjeng arabere, kom ønsket om å kjøpe pappa frem.
Enda godt han slapp unna.
Jeg ser for meg at han tok en manøver omtrent som mr.nilsson, den apen fra Barne-TV. Selv om det mest sannsynlig utspilte seg på ganske enklere måter enn det.
Om det var så, at han slang seg mellom mastene eller kom unna på annet vis, vites ikke. Båten hadde jo også ett mannskap som passet godt på, sånn at de fleste, nok kom tilbake der de skulle.
Men uansett må jeg innrømme, jeg er glad min egen 16 åring, møter andre krav.
For selv om de er store nå. Nesten så store at de er på toppen av verden, og mestrer det meste.
Så er de også alt annet.
De er nye i denne verden som nå åpner seg for de. Og det er jo herfra de virkelige skrittene skal tas, med skole, fremtid og tanken om hvem de er og skal være. Og oppi der, trenger de oss aller mest.
Oss og en trygg havn og kunne komme til, uansett hva som måtte skje eller vil komme.
For de vil trå feil. De vil velge galt, akkurat som vi også gjorde da. Men ingenting kan likevel bli så ille, at ikke mamma, eller pappa kan hjelpe.
Fordi det, er vårt ansvar.
Og vi er heldige,
som får låne de.
Som får dele hver eneste dag men noe så flott som ett menneske som skal finne seg selv.
Om enn det er her, i denne trygge, lille sørlandsbyen.
Eller blandt mastene i den persiske gulf..
#tidenimellom