Jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake.
Tilbake til da jeg sto foran disse to og hastet med å ta bildet før øyeblikket forsvant.
Jeg kan huske de sto akkurat der. Jentene mine. Den store så omsorgsfull og god mot den lille. Den lille, fylt til randen av stolthet over tid med sin helt. Vi foreldre ble henvist til sidelinjen mens de to satt der sammen, på første rad i en park full av muligheter.
Jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden frem for å se hvordan alt ville utspille seg. Hvordan livet blir for de to. Hvilke spor alt dette lager.
Jeg skulle ønske jeg kunne være mere meg, akkurat her jeg er nå. Ha mere tid og bare leve litt lettere enn dette. For de, med de.
Min største frykt som syk mamma er at dette, alt dette syke, skal merke de for livet.
Og Ikke på en sånn god måte, som når livet får perspektiv, man lærer å se muligheter, lærer å se hva man kan få til, og hvor viktig godhet og mennesker er.
Men merke de sånn vondt. Merke de med savn, sorg, tomhet og ensomhet.
Hva vil mangelen av meg utgjøre for de?
Noen ganger, når verden er så urettferdig at de gir litt opp, kommer de hjem, kryper oppi sengen min og hulker.
Disse to. Denne gråten.
Og det som sårer meg så, er at jeg ikke var der med de.
I utfordringene, i sorgene, men også i gledene, å få ta del i dette alt’et med de.
Det er min største frykt, at det skal være stort og tungt å takle. At de skal forbli de pårørende barna, som alltid sto der uten mamma. Som aldri fikk fri fra sykdom, og som ikke hadde ett eget fristed, fordi de alltid måtte hjelpe til. De måtte alltid takle verden uten meg, uansett hvor urettferdig den er.
For når lite tid er det eneste jeg har,
er det godt nok?
Holder det at jeg kan lytte, og se de, være her, men aldri med.
Er bare jeg, i denne mindre utgaven,
nok, til å være en god nok mamma for de?
For ett par år siden, var jeg og minste på hotell. Det var vår første og eneste tur alene til nå. Hun var 9 herlige år stor. Og vi var bare oss, med god mat, tid og Netflix.
Hele den dagen og kvelden pirket hun borti meg og sa. «Tenk a mamma, oss to, her, tenk så heldig vi to er.»
Og vi er det.
Det prøver jeg hver dag å overbevise meg om.
At jeg er nok.
Og gir nok.
For jeg gir alt jeg har for de jeg har.
Og vi har jo hverandre.
Og de to er mere enn jeg noengang kunne drømt om.
Heidi, aka Tidenimellom
