Jeg pleier å stå opp tidlig, så tidlig jeg kan.
Og ikke fordi morningen er god, for den er nesten alltid motsatt. Men fordi jeg elsker morninger.
Stillheten.
Det svake lyse av morgengry som sprer seg til full dag.
Den første kaffen i min aller beste kopp.
Og lyden av huset som våkner.
Men i dag er jeg ikke oppe, jeg ligger, lengst.
Og mens jeg ligger her, og lar nattens søvn sakte slippe taket fra trøtte øyne, så hører jeg huset mitt våkner. Hører Lydene fra den lille som drar dynen etter seg på vei til sofaen. Hører Hun gjesper i takt med fuglesangen mens hun flytter på tepper og puter så de danner ett hi perfekt plassert for en ferie morning som denne.
Jeg hører dusjen skrus på, og samtidig med at vannstrålene når sitt fulle potensiale finner også sangen sin plass der i hjørnet av huset. Den blander seg inn mellom strålene av vann og vekker tenåringen fra dvalen i en herlig stemt harmoni.
Og midt oppi, eller midt i mellom og akkurat der den skal, hører jeg en lett, off tune, trall.
En dyp men lett trall som triller over rommene og legger ett smil over leppene mine.
En trall fra en fornøyd helt..
