Jeg klarer ikke sove
Jeg Tenker sånn,
venter sånn.
Serr, jeg har ventet lenge liksom.
Og plutselig så gikk det så kjempe fort.
Så nå, ligger jeg her, nesten fremme.
Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på det. Å våkne i morgen, til jul.
Mamma og pappa gjør alltid sånn stort ut av den vekkingen, morningen , som om jeg enda er en unge liksom.
Begge to synger kanskje tidens teiteste julesang, om 24 dagen, og pappa stinker på å synge liksom. Men han hmm med og nynner i bakgrunnen mens mamma prøver å overdøve han. Så da humrer han heller med videre så kakaoen skvulper i koppekantene og kremen nesten hopper ut av koppen.
Dere er så teite, må jeg bare si høyt, mens jeg forsøker å bite i meg smilet som truer i munnviken. For selv om jeg egentlig er for stor. Så tror jeg likevel, at jeg aldri kan bli for stor til dette, noengang.
Frida 11 år
—————-
Jeg klarer ikke sove
Jeg vil,
men vil ikke.
Prøver,
men tør ikke.
Uansett hvor jeg snur meg så klarer jeg ikke stengte søvnløsheten ute.
Lydene ute.
Jeg prøver å lytte til min egen pust, prøver å trekke den rolig, dypt, slik de sier jeg skal når jeg blir sint. Bare Puste. Men jeg klarer ikke, puste, eller lytte. Selv om Hjertet mitt banker høyt nok, til at jeg vet jeg puster men, Jeg bare må følge med. Passe på at lydene holder seg der ute, ikke kommer hit.
Det er som om jeg sitter på en karusell som bare går og går Uten stans. Musikken øker for hver runde men ingen hører meg her jeg vil av.
Jeg vil Bare stoppe. Bare av.
Noe annet sniker seg inn gjennom det åpne vinduet mitt. En summing av Latter og en kjent sang fra en kalendertv blir forsterkende kulisser til lydene her, innenfra Der ute inne hos meg.
Jeg trekker beina stille mot meg, prøver å ikke synes, eller kjenne etter, eller være.
Likevel er jeg, bare meg, her.
Før kunne jeg drømme om en. Noen.
Bare Ikke være alene.
Og jeg må smile litt når jeg tenker på superhelten Jeg lagde meg bak lukkede små øyne.
Plutselig skulle han stå i døren omgitt av lyset og lydene fra stuen bak og nesten se ut som en engel. Min engel.
Som hentet meg.
Som tok meg opp, bort og hold meg fast.
Troen på noen lar meg glemme nå litt, glemme at det aldri er en engel når noen står i den døren.
Det er aldri noen som redder meg fra alt der ute. Bare visker ut grensene fra her inne og der. Visker ut grensene mellom meg og en annen.
Men Jeg er jo egentlig for stor til det nå. Å håpe.
Det er best når det bare er meg.
Likevel tror jeg at jeg aldri kan bli for stor for det, noengang.
Oda 11 år
#kontrast #jul
