Jeg kjenner jeg ikke er alene. Merker det på hvordan armen har dovent litt i vekten av en annen, og så vet jeg. For de gjør det, begge to, når de trenger meg, så kommer de. Legger seg forsiktig ved siden av meg, mens de borrer hodet inn i armen min så den naturlige armkrok refleksen utløses. Også bare ligger de der. Noen ganger snakker de, gråter de eller freser de over noe. Andre ganger, som nå, bare er de, helt nært og sammen.
Det er noe fantastisk med det. Selv om jeg aller helst skulle vært med, oppe og ute, så er det noe godt med det at de kjenner at jeg alltid er her. Uansett.
Det er det jeg alltid ønsket meg, som mamma, at de kjente jeg var der. Alltid og uansett.
En velkjent duft smyger seg inn gjennom døren min. Den legger seg rundt meg som ett tynt men velsmakende slør, og i den henger det noe kjent. Noe og noen.
Jeg stryker henne lett over kinnet.
Og hadde hun vært en katt hadde hun malt men hun bare tar hånden min,
«lukt mamma.
Hva lukter du?
Bestemor»
