Vi har en hytte. Eller vi og vi, mamma og pappa, så la oss si vi. ?
Fra dalen kjører du bare rett opp på fjellet og i det veiene sakte slaker ut, og ingen bakker gjenstår, så ligger den der.
Bak en myr, over noen planker, Mellom noen grantrær og Ned en skråning.
Og der.. Mitt absolutte vinterparadis ??
Hytta er ganske spesiell, for det var akkurat der min pappa lekte som liten.
Og selv om min pappa er en ung pappa på knappe 65 år. Så er det likevel noe med den gjentakelsen over generasjoner, som setter igang den naturlig minneflommen.
På ett tidspunkt ble hytta solgt. Ut av familien og årevis borte, og minnene ble bare noen fjerne fortellinger om noe man ikke hadde noe forhold til.
Men så, når min søte lillesøster var blitt akkurat stor nok, så kom hytta inn i bildet igjen. På ett lykketreff fikk pappa kjøpt både hytta og tomt tilbake igjen. Og nå ligger den der og bare er vår.
Mye har endret seg siden pappa var liten.
Men når det hvite teppe av vinter dekker til alt dette nye.
Når solen står på sitt høyeste og får hele verden til å smile.
Når du spenner på skiene og bare setter av sted.
Blid som en lerke og klar for akkurat det.
Da er det litt som om tiden har stoppet,
Og alt er sånn det var.
Som om minnenes klang
Drar deg tilbake til en helt annen gang
