Bare meg

Dette er det såreste jeg skal fortelle deg om meg. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg kan si det, og om jeg bør. Men jeg skal. 

For Tingen er, at ofte, 

føler jeg, det ikke er mere meg igjen.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske

At jeg bare er den meg,

Som har assistenter i huset, hver dag

Som ikke klarer meg, uten hjelp

Meg i rullestolen

Som får maten laget 

Den som av og til må ha hjelp til å drikke,

Eller ikke klarer å tygge.

Meg med hjemmesykepleie, og hjelpemidler, som ikke kan dusje eller vaske håret alene.

Og alt dette, får meg til å ville skrike høyt. 

Så høyt at alle forsvinner. 

Men hvis alle forsvinner, står jeg alene i en hverdag jeg ikke klarer.

Og jeg har kommet for langt, til å stoppe her. 

Lenge klarte jeg ikke å snakke 

Nå kan jeg det, hver dag

I lang tid, klarte jeg ikke sitte oppe.

Og Nå er jeg oppreist hver dag.

Altfor lenge klarte jeg ikke stryke eller høre på jentene mine. Og Nå koser og lytter jeg, 

hver eneste dag. 

Livet fra da, til nå, er en fantastisk forskjell.

Og akkurat det, gir meg ikke annet valg enn å måtte lytte. 

For jo mindre jeg lytter, jo mere faller jeg. 

Og jeg kan ikke falle tilbake.

Men Hvorfor sier jeg egentlig dette.

Når det er så sårt som det er?

Fordi Jeg har skammet meg, 

over det, altfor lenge. 

At jeg er så ung og trenger så mye.

For, på mange måter så opphører selvet mitt litt, når en blir hjelpetrengende på alt.

Jeg har kun blitt en kostnad på kommune budsjettet, en fast kl 8.30 eller arbeidsoppgave som skal utføres. 

Alt annet enn jeg noengang har vært eller kunne sett for meg.

Og så er jeg fremdeles, bare meg.

Jeg føler det sluker meg.

Jeg føler nesten at jeg mister meg selv på veien til hjelp nok. 

Og akkurat derfor kan jeg bare dele litt av alt dette syke. Litt, hårfint balansert mellom, hva vi ønsker å dele og kan, og det vi trenger å holde for oss selv.

For oppi dette, trenger jeg aller mest, 

å holde på meg.

Være noe mere enn alt det rundt.

Det er jo det jeg egentlig er.

Og jeg vil ikke bli noe mindre enn meg, 

uansett hva jeg måtte trenge eller kreve.  

Derfor trenger jeg at de rundt, at vi, 

tenker på meg, 

som bare meg.

Ikke som alt dette andre, 

jeg-må-ha, trenger-til, 

men 

Bare meg