Å glede seg med andre, er litt av en kunst.
Spesielt når alt er så lett for noen
Og så tungt for resten.
Så enkelt for de. Og håpløst for deg.
For hele livet til noen mennesker, er som en eneste lang medvind. Og alt de vil, blir alt de får til. For alt de tar i, blir til gull.
De kan bare knipse, også faller det meste på plass, mens du aldri slipper unna å måtte slite deg frem, mot hvert ett mål du aldri når.
De bare får alt, har alt, og klarer alt.
Og det er nesten som om Livet, som kun gir deg motgang, bare har knelt for de. Og der sitter det, og tilbyr sine goder fra ett sølvfat, de kan plukke villig i fra. Mens alt du blir servert er bare jobb, eller slit eller mere å gjøre.
For alt er så lett for noen, og så innmari vanskelig for deg. Og det,
gjør det bare helt umulig å klare og glede seg med den andre. For ditt fokus, trenger ikke de!!
Så da gjør du, det du kan best.
Du later som om gleden ikke var der, eller ble sagt, eller var noe stort for noen, sånn at du slipper å gi noe du selv hadde ønsket å få.
Også glemmer du,
at den du ikke ville se, alltid ser deg.
Den jubler og heier og gleder seg med. For av dere,
er det bare en som holder igjen, eller måler opp og veier imot.
Og burde ikke du,
som vet hvor tøft livet kan være, heller vandre ydmykt rundt i andres.
For Livet er ikke lett for noen. Det er bare lettere å tro det.
Så kanskje burde vi bare vite,
at vi faktisk vet bedre.
Og det å glede seg med andre, er kanskje noe lite for deg. Men det betyr alt, for relasjonen din med den andre.
@tidenimellom
