Jeg løfter kaffen, tar en sup og det, supet,
er eneste lyden som fyller rommet.
Lysene blafrer lett i den lille bevegelsen luften lager, og de lyser opp rosene som står på bordet. De står der, i full prakt og og kjemper om plassen i ett stort norgesglass.
10 praktfulle roser, som hver dag strekker ytterligere på kronbladene.
Helten kjøpte de til meg. Han er god på det, å kjøpe blomster, hvis jeg ber han om det.
Til vanlig, er han hjemme og fyller stillheten hver morgen. Noen få plagg som ikke nådde opp i valget, ville ligget henslengt som små spor spor etter barn i hast til skolen.
Men i dag er det ingen spor etter de. Klærne er hengt pent opp og venter på neste bruk. Det er ingen tegn til kleskriser eller feil pålegg på halvspiste brødskiver.
Smulene er vasket opp og bordet, helt tomt.
Det er bare meg.
Jeg husker hverdagen så godt, når jeg selv satt ved roret av den. Hvordan vi alltid starter rolig, og jobbet oss opp mot effektiv overgang fra hjemme til skole og jobb.
Jeg savner den enkelheten, stå opp og så gå rett på neste oppgave uten pause. Savner å spise mens jeg gjorde annet. Jeg kjenner jeg kunne knurret litt av irritasjon nå, om jeg var en som knurret.
Jeg burde vært i morngenrush nå. Ikke sittet her og ventet på neste trekk som en annen 80 åring. Og ikke at det er noe galt med 80 åringer, men jeg er bare 37 tror jeg. Det burde vært forbudt for så unge folk å vente på de jeg gjør nå.
Overalt bombarderes man av positivitet, og ja, jeg tror på det, jeg føler jeg er over snittet positiv Heidi, men denne fredagen, så blir jeg litt sur også.
Sur for at jeg ikke kan rydde selv, lage mat selv, hjelpe barna selv, fikse meg selv.. Sur for at det ikke er ferdig snart. Dette tullet..
Og så er jeg ferdig knurret.
Det må kjennes på for å leges. Og akkurat nå, så har 2 valg ;
Nekte og miste mere, eller godta og få mere..
Jeg løfter kaffekoppen som har rukket å bli kald av alt tankespinnet. Og hører nærmest helten si «at Du orker den kaffen kald», men jeg gjør det jeg. Jeg drikker kaffen kald som varm, for me livet er litt sånn, som når man har en eksamen man er helt uforberedt på.
Man vet aldri Hva man får.
Så da får man gjøre det beste ut av det man har.
