En gang
Var jeg helt frisk
Jeg klarte det jeg ville
Jeg ville det jeg skulle
Og Jeg kunne velge det meste i mitt liv
Så ble jeg syk.
Så ble jeg så syk,
at jeg måtte ha hjelp.
Hjelp er ikke godt å trenge
Og av alle kameler jeg måtte svelge,
ble dette den største
Den som krevde at jeg opphørte
For hjelp ser ikke mennesker
Bare behov, Tid, timer,
Folk du aldri har sett, vurdere ditt behovet og hva du trenger utifra hva de mener og alt du sier.
Og glemmer du å si noe i nummer 4 av de 14 møtene dere hadde
Så var det det du mistet
Da har du ikke «understreket» behovet nok.
Så hver gang må du si hver ting. Hver eneste nedverdigende, jævlige, lille detalj om hvor vanskelig dette dritt livet er blitt for deg.
Hver gang, og helt til du ikke er deg lengre, men bare er dette. Syke.
Jeg høres sint ut.
Jeg er egentlig ikke det
Jeg kunne fint klart å leve dette livet.
Så mye lettere
Om jeg ikke hele tiden måtte trygle om å få overleve
Om jeg ikke hele tiden måtte gjøre dette
tigge, gråte, forklare, be og
håpe, at noen lar meg klare livet.
Og så vet vi alle, at sånn er det ikke
Ingen som trenger hjelp, får nok til å klare seg godt. Du får overleve. Og Det holder
Jeg har kun overlevd i mange år.
Jeg har aldri klaget, aldri sagt ifra. Bare godtatt.
Og engang, krysset veien vår en som så ett større behov. En liten stund der, på to korte år fikk jeg hjelp til å leve også.
Jeg som ikke hadde sett barna mine delta, synge, spille og være i sitt, der ute.
Fikk bli med.
Helt Til alt gled over og understreket at det bare var en tidsbegrenset illusjon
Og Der står jeg nå.
Fanget inn i en prosess hvor jeg tigger om tid for å gjøre mere enn å overleve.
For Alt jeg hadde som gav dette livet liv, skal nå bort. Og Vekk.
Alt vi jobbet for skal endres tilbake til der ikke noe fungerte. Og Alt som har bygget opp formen min over 10 uendelige år er endret i ett pennestrøk. Det er som visket ut av en bok ingen så. Og nå skal vi starte på nytt.
Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg klarer.
Klarer å stå i disse tryglende, tunge prosessene.
Der det verste som har hendt meg, ikke lengre er å bli syk. Men å møte en system, som ofrer meg så Villig, og levende.
Som vet hva de bør gjøre
Men som likevel ikke gjør det
Også kan jeg ikke velge det bort
Jeg er avhengig av at de hjelpe meg.
At de ser hva jeg trenger
Så får jeg bare vente med å leve, til de gjør det.
