Når jeg har det sånn veldig bra.
Sånn bra at det er alt jeg har, så glemmer jeg dette.
Dette etterpå.
Dette seige, trege, harde, vonde etterpå.
Det var verdt det, absolutt. Det var faktisk av det mest verdt det hittil i år.
Men det er likevel tungt nå etterpå.
Litt tungt At det er så lett å komme hit.
Mest tungt at uansett hvor bra, så spiser det av krefter jeg ikke har men burde hatt.
Min eldste samlet på sprettballer når hun var liten. Hun la de i små bokser, som hun åpnet, så på, lot de sprette litt og så la vekk. Hun passet så godt på de sprettballene.
Som om de bar på muligheter alle sammen.
Jeg skulle ønske jeg kunne puttet noen av de mulighetene i lommen da, og tatt frem nå.
Jeg hadde likt følelsen av å kunne ha flere baller i luften.
