Jeg hadde ikke vært nervøs i det hele tatt.
Før nå. Før jeg sto her og ventet på å ta det neste skrittet.
Jeg hadde ikke for vane å bli det heller, nervøs.
For Jeg var jo helt sikkert.
Jeg Visste at dette var det rette..
Ingenting hadde vært mere rett i mitt liv, enn akkurat dette.
Alikevel blir jeg nesten fortært av en allmektig nervøsitet.
Den skriker inni meg på en sånn måte at alt annet blir smått og borte.
Det er som om den drar med seg all logisk tenking ned i dragsuget, og lar meg stå igjen vaklende og lett skjelvende.
Jeg trekker pusten, lukker øyene og tenker tilbake.
Tilbake bare noen timer før..
Tilbake til før alt dette.
Før alt ble styr og pynt
Før jeg ble pynt.
Tilbake til ro, til trygghet. Til deg.
Jeg visste jeg heldig.
Det visste jeg fra første gang jeg så han.
Og Det var en fuktig kveld, for å si det mildt.
I en havneby sør i Norge,
Hadde jeg og en venninne havnet inneklemt mellom to mennesker vi absolutt ikke ville være klemt inntil.
Og han var der da, og reddet meg.
Siden har han gjort det mye,
Reddet meg.
Fra meg, fra farer og sorger.
Han har alltid beskyttet meg.
Og selv om livet vårt ikke bare er ett glansbilde.
Så er han nært det.
Utpusten min møter lyden av kraftige toner. De slår som bølger igjennom meg og truer med å vekke forvokste sommerfugler til liv, før de så kobles rolig og samlende til hodet og så handling
Dørene åpnes og det er min tur..
Min tur til neste skritt, til å gå fremtiden i møte, med deg..
