Jeg kjenner det mens jeg sitter der.
Kjenner at noe bare går galt inni hele meg. Og det midt oppi en messe, i en kirke, med fullt av tente lys, og ett hav av fine konfirmanter. Der starter fallet.
Det starter her rundt hjertet.
I ett verkende, vondt hjerte, løper noe plutselig helt løpsk. Og jeg faller opp og ned, og inn og ut av klarhet. Også sprer det vonde seg rundt, og tar ett tak i alle deler av meg. Til jeg blir noe jeg ikke lengre styrer selv.
Desperat lukker jeg øynene, mens jeg sender ut ett stille håp, eller mantra rundt om i meg selv. For kanksje, bare kanskje vil kroppen lystre nå.
Men denne lystrer ingen.
Den bare fortsetter å kreve inn for brukte midler, til jeg går tom for alt. Og så blir det tungt å puste, eller være, føle, bevege seg, eller bare rope ut på hjelp. For pusten er så tung å puste ut, og ordene helt umulig å si.
Det er som om alt henger igjen der nede i lungene mine, så jeg må fysisk dra det hele ut. Men hele meg er bare tom, og vond, og verker som ett åpent sår. Så tårene tar helt av, de renner ut i strie strømmer med krefter, og kamp og sorg og savn, for nå det er så inderlig vondt å være i meg selv.
Også er det her jeg er fange.
Det gjør meg så trist.
Så forbanna trist, og sint, og sur, og fortvilet, for akkurat nå trengte jeg bare litt mer av meg selv.
Faktisk får jeg aldri være meg selv lenge nok, til å bare være helt tilstede. Eller være en som andre kan stole på at blir.
Og noen trenger at jeg blir her!!
Jeg trenger at jeg er!!
Men jeg er ikke lengre hjemme i meg selv.
Midt oppi alt jeg ville se med jenta mi, og mine, der visnet plutselig hele jeg. Til kun ett skall av meg er igjen..
Og jeg hater det.
Hater at alt som teller da, er meg. Og det å få meg hjem, og inn i det mørket, der livet kun kommer i en dempet form. Der livet, ikke egentlig er noe liv.
For jeg vil ikke være der. Eller være denne byrden jeg er.
Jeg vil bare styre livet selv.
Og likevel må jeg lytte litt.
Litt, til jeg kan kjempe om mere igjen.
Ta vare på deg ♥
……………………♥……………….
#tidenimellom
#bytidenimellom
