En dag,
tidlig i dette covid greiene, kom jeg ut
også hang ett hjerte her. I hagen min.
Og dette hjerte var jo ikke bare ett enkelt tovet, strikket hjerte fra en venn.
Nei, det var så uendelig mye mere. For det var ett tegn på varme, og tanker fra en annen. Det sto for vennskap, klemmer, gode minner og kanskje aller mest, var hjerte ett tegn på at jeg, og du og vi, ikke er alene.
Og her har dette hengt. Gjennom frykt, og sorg, og tøffe tider, helt til nå.
Nå, når alt åpner igjen, og dagene kan nytes, eller gripes til det fulle.
Og dette trenger vi, syke som friske, vi trenger at samfunnet vårt kan fungere som det skal igjen. Og at alt kan gå litt mere på skinner.
Men så håper jeg likevel at vi har lært litt oppi alt.
Og kanskje kan vi lettere møte de som er syke, eller de som sliter, lider, føler seg alene, eller er utenfor, med en større varme fordi vi vet hva begrenset vil si.
Jeg håper vi evner å se andre bedre, gi litt mere og dele den rause følelsen av felleskapet vårt ut til flere, fordi vi nå vet at alle trengs.
Jeg håper flere av oss vil si det gode som vi ser, når vi ser andre, fordi vi vet hva det vil si å ikke kunne få sagt det.
Og jeg håper vi evner å møte andres gleder bedre, og løfte de raust og varmt opp, eller rose, juble eller heie med, fordi vi nå vet hvor viktige akkurat de gledene er.
For vi må huske det;
At det er vi som former de miljøene vi er en del av. Så hvis vi bare ser, eller sier, eller gjør litt godt der vi er, så kan vi kanksje sammen utgjøre en større forskjell..
Heia deg, og heia oss.
@Tidenimellom
