Jeg synes det er så fint når par, har en sang sammen. En sånn sang som sier noe om ett møte eller minne mellom de, og liksom følger de opp til ett bryllup og gjennom ett liv.
Jeg har alltid ønsket meg det.
At meg og min utvalgte skulle ha en sånn sang. Og kanskje sier det noe om min interesse. Men likevel.
Jeg og helten har ikke det da. Han er, helt ærlig, relativt tonedøv og liker mere pop enn en hormonell tenåring, mot meg og min jazz. Så jeg tror ikke vi finner en match der heller.
Men jeg har det likevel, med en.
En venn.
Og egentlig er hun mer en super venn, enn bare en vanlig venn. Og det, av veldig mange grunner.
Super fordi hun helt enkelt er det.
En super venn, mamma, dame, støtte, tøffing, hjelper, pedagog, min verdensproblemer løser, rare, morsomme og helt supre seg. Hun er super sånn at det bare er godt å være meg, med henne.
Uansett hva dette livet kaster på meg, så bare er hun der, igjen og igjen med hele seg.
Og likevel er kanskje det som betyr sånn aller mest, at hun sier at hun er takknemlig for å ha meg. Det setter jeg høyt.
Å få være en for henne, som er så mye for meg. For uansett hva man står i, så er jo det like viktig, å se sine egne. De man har. Sånn man kan. Alltid og uansett. Og bare fordi de betyr så mye at det som rører seg hos de, betyr mye for meg.
Og så denne sangen da, den som er vår.
Den som kom på den dagen da jeg trengte den aller mest.
Den som slo meg i bakken av takknemlighet, men som nå liksom har blitt vår greie. For å minne hverandre på at vi er, alt dette, for hverandre, uansett tid eller lengde mellom møter.
Og akkurat som den, er det, å ha en super venn som henne. For selv om dagen er grå, så maler sånne mennesker, alltid, himmelen blå.
Har du en eller flere sånne, i ditt liv?
Husk å sende de den gode klemmen de trenger.
