«Jasså, så her sitter du å later deg!! Også på en helt vanlig tirsdag. Det er noen som har det. Ja, også er det noen som må jobbe for føden».
Hun ler litt lett, før hun blunker til helten, som om de to deler ett poeng.
Og jeg, sier ikke noe. Jeg bare smiler, vagt, fordi jeg ikke helt klarer å overbevise mitt eget smil.
Så at dette er min første tur ut i år, det sier jeg ikke noe om.
«Men hvordan går det med deg? Du ser jo så frisk ut»
Og hvordan svarer jeg enkelt på akkurat det?! Det spørsmålet, eller ordene rommer så mye, spesielt når livet ikke er så bra. Og jeg kunne sagt en hel del, men det gjør jeg ikke. Jeg sier bare at jeg har det bra. Fordi dette ikke er en stund, der jeg vil snakke om sykdom.
Hun ser på meg, som om hun grubler over svaret, så strekker hun halsen, nesten litt standhaftig og sier; «Bra!! Så du ser lyset i tunnelen du!! Noen graver seg jo ned i egen elendigheten. Alle skal liksom feile noe. Og har ikke de fleste litt ME?»
Hun måler meg, opp og ned, men venter ikke på at jeg skal svare. Hun bare fortsetter med å snakke om hvor godt det må være. Å kunne styre dagene og livet selv. På statens regning. «Og de klarer jo nok, når de vil. Det høres herlig ut. Jeg kunne faktisk godt tenkt meg «litt uføre», selv jeg.
Egentlig, burde ikke uvitende folk, få lov å påvirke andre. Men de gjør det. De koster, og krever, og tar fra meg motet til å ville si noenting, noengang. For de lytter ikke. Jeg slipper ikke engang til i denne samtalen om meg. Men før jeg får sagt noe igjen, avbryter hun tankerekken med;
«Er du ikke lei?», som om dette er noe jeg har valgt. «Du må jo være livredd for å slite ut de rundt deg. Og dere må jo være helt utslitte, stakkars. Jeg håper du tar vare på deg selv også.» hun legger en medfølende hånd på heltens skulder.
«Kanskje jeg kunne hjulpet? Ringt legen hennes, og sagt at hun må skjerpe seg litt. De må jo fikse dette!! Nå blir så mange friske av ME. Om de vil det nok.»
Helten bare ser på meg. Så tar han hånden min, smiler og ler høyt og litt tørt. Han svarer henne ikke, men får ett fornærmet sukk i retur likevel. Også går hun.
Mon tro om hun vet hva hun la igjen her. Eller om hun er så ublu til sin egen påvirkningskraft. At hun ikke har peiling.
Det er ganske trist.
Og det er ikke bare ukjente, eller fjerne som møter folk sånn. For noen, er de så nære som de nærmeste.
Tenk at så oppgående folk, kan begripe så lite.
Det er jo så lett å bare tie, eller si noe fint.
Du må kun velge, å ikke være den som tråkker ned andre.
@tidenimellom
Så godt beskrevet 🙂 Jeg velger også ofte å svare at jeg har det bra. For når jeg er ute blant folk så har jeg jo det. Relativt. Når jeg ikke har det bra så ser de meg sjelden. Og hvis jeg svarer det så slipper jeg av og til å snakke om sykdom 😉
Hei Heidi.
Og takk, for svar.
Samme her, også blir man er racer, til å se folk ann ang hvem man bør, eller ikke bør si noe til. Jeg synes også stunden «ute» godt kan være bare det. Ikke masse prat om alt som er og var, og vondt og sykdom. Når jeg er med, er det helst alt jeg er..
Ha en herlig dag