En gang fant min eldste, tidenes skatt. Det var på ett loppemarked i Danmark og vi kom forbi ved en ren tilfeldighet.
På ett stort jorde i gangavstand til den perlehvit kyst, sto bord fylt med de utroligste ting.
Det var åpent, med en oversiktelige mengde mennesker og den lille jenta løp mellom bordene mens hun gransket.
Hun var en samler, den jenta.
Men samlet helst på nøtter og småstein, og historien hvor hun åpnet boksen med nøtter en leggetid og tømte en haug med larver i sengen, hører til en annen gang. Jeg kan si, jeg holdt på å daue, og fikk deretter vaskedilla.
Uansett, på det jordet, lengst vekk ser vi hun løfte opp noe. Hun har alltid vært en uttrykksfull jente, og Blikket vitner om at dette er litt av en skatt.
Hun løfter det forsiktig mot seg, og en lang kjole faller ned på plass foran henne.
Først lyser forbauselsen i øyene hennes, så stråler hun. Der, på andre siden, stråler ansiktet hennes av så stor glede at hele jordet fylles med strålene hun utgir. I smilets gjenklang begynner damen bak bordet å le. Hun Ler og ler, en sånn gledes latter som bare fester seg til munnviken på en sånn måte at den bare må deles. Latteren er som musikk og min lille lyse holder kjolen fast, mens hun svinger seg rundt. Svinger, ler Og stråler, før hun også stemmer i med en latter bare hun har.
Det er rart. Det er Så nært med likevel så langt unna. Barndom er blitt ungdom.
Og kjolen som engang var hovedingrediensen er nå bare ett forlagt krydder
Likevel Blir sånne ting liksom litt bærer av minner i seg selv. Minner som sitter fast i de, i lukten eller utseende og alltid innehar evnen til å dra oss tilbake i tid. De lever litt evig, som om de bare hører hjemme i historien vår, og blir utenkeligheter at noengang skal gå videre.
