«Mammaen min». Hvisket hun, mens hun strøk meg lett over kinnet.
Smilet kjentes før øynene åpnet seg og varmen før kroppen rørte noe. Så åpnet jeg den altfor varme sommerdynen og hun krøp inn i armkroken. Hun lukket øynene og bare lå sånn, helt helt stille i noen minutter.
De kalde småfuktige føttene varmet seg mot mine og røpte at de allerede hadde kjent morgenduggen i gresset.
Det ante meg hvorfor og jeg håpet i det stille hun ikke hadde renset for mye av hortensiaen. For om vi hadde snakket om hageblomster før, klarte den lille kråka å glemme seg bort, like fort som nye farger kom til syne.
Hun fortapte seg i prakten av hver blomst mens hun tenkte ut hvem som skulle få av dagens skatt og lykkelig over det, bare plukket og plukket hun, forbi prat om hvor og hva hun skulle huske på.
«Du kommer til å bli så glad etterpå du mamma», sa hun og vekket stillheten.
« For, det er noe til deg på kjøkkenet».
Hun sa det før hun reiste seg, tok sats og hoppet ut av sengen. Krøllene ristet i takt med latteren og det, startet sommerdagen vår da.
En bukett som denne som var skatten i en skattejakt.
Blomstene kommer ikke med like stor hyppighet lengre. De har ikke røtter eller ulike lengder. Og De plukkes sjeldent fra bed uten lov. Men de er alltid plukket med tanke på en annen og med ønske om å glede.
Og det er jo litt lett det der, å glede en annen.
Med blomster, eller smil, små ting, som er så smått av vi selv nesten ikke merker det, men som likevel er så stort.
Stort fordi det blir så mektig i sin egen form, når det deles med en annen.
